22. sep, 2020

Heltar

E der någe me menn drømme om så e det å få vær heltar.  Men det e liksom aldri någe me får sjangsen te. Hvis det fysst dokke opp ein anledning så skjer ein av tri ting.

1: Du e feige og tør ikkje.

2: Du komme ikkje på ka du ska gjør.

3: Du gjør alt heilt feil.

Men endelig kom sjangsen eg har venta på. Muligens ikkje adle vil sei at det va så grævla heltet det eg gjorde. Men i mine egne auer så va eg knall-heltete.

Eg komme te å skriva dette på ein litt rar og uvant måte. Litt for det at eg ikkje vett heilt kossen eg ska skriva det uten at eg hørres ut som ein goas (for det e jo det det e, ein goas historie) og litt for at det ska bli ein helteberetning.

Helten i historien hette Jan Gaggeballe (dedikert te hu Lene så døde for någen år siden, det løgnaste menneske eg har kjent og det va navnet hu ga meg)

Det va ein stille og solfyllt dag når han Jan Gaggeballe fekk ein slik ein fin melding på mobil telefonen sin.

Fra den fagre møy: «Min Jan, min Jan. Eg ska ut og gå og trenge någen gode rå. Ska gå tur lenger enn langt, fint hvis du gir meg råd om både lite og mangt»

 Svar fra Gaggeballen: «Kjør bilen te fjells og parker, bruk beinå og spenstig spaser, opp te den høyeste topp, der ska du se deg ront og gjør ein stopp. Men la stoppen bli kort og spring fort ner, for i kveld kan der bli ett forferdeligt ver»

Den fagre møy spenstig tok bena fatt. Gjekk på våte stier og berg som var glatt. Merking av stiene var så som så og plutselig var den fagre møy heilt i det blå.

Fra den fagre møy: «Hei du din gaggeball, du e ein forbanna knall. Nå har eg gått meg bort og e blitt  vill, forklar meg veien din balle e du snill»

Gaggeballe tok teknologien i bruk. «På snapp eg kan se kor du e, fortsett på stien og bruke auene og se. Når du har gått mange mil, så komme du te ei ku så e vill. Gå rondt kua med lette skritt, og litt etter litt så komme du te ett plass med masse kudritt. I enden av stedet der, finnes en vei der bilene er»   

Den fagre møy i panikk hun løp og falt, helten sine råd var det eneste som gjalt. Hun strevde seg videre mot der bilene bor og tenkte på den gangen hun sang i ett kor*. (*Ett kor på Ganddal, redaktøren sin anmerkning)

Veien hun fant og falt sammen som en sekk. All hennes energi var vekk.

Desperat hun sendte ny beskjed.

Fra den fagre møy: «Forbaska gaggeballe, nå e eg framme, våte, tysste og klamme, ka gjør eg nå, setta meg ner eller begynna å gå?»

Jan Gaggeballe, kjente heltegenet slo inn og sprang ut som en vind. I mange mil han reiste mot sør og det gjekk fort for han hadde god bør.

Itte mange strevsomme minutter kom han jo fram, te der den fagre møy stod og ventet på vann eller dram.

Den fagre møy strålte av glede «Min helt, min helt jeg kjenner ingen vrede.»

«Mine føtter er fulle av smerte men jeg kjenner kun lykke i mitt hjerte. Gode råd klarer du ikke å gi og for det fikk jeg virkelig svi, men du reddet meg bort fra både tusser og troll og insekter små og som belønning du någen hjemmalagde boller skal få»

.....the end....