30. jan, 2018

Forknytte undergripere

Du leste rektigt. Me finnes. Og me e mange og me slite. Og ingen tale vår sak. Heldigvis. Me lige ikkje å bli dratt fram i lyset. Me hate å visa oss fram. Å skriva blogg, eller innsiktsfulle kommentarer på internettet e någe me hate. Ikkje å skriva, men tanken på at andre ska lesa det, og kritisera det, og kommentera det, fylle oss med angst.

Men me ønske at dokker ska vita kem me e og ka me e. Sjøl om me helst vil at dokker ikkje vett at me e te. Komplisert, tja.

‘Må du slutta å snakka tull og vær seriøs’ seie madammen min når eg fortelle nar ka den neste bloggen min ska handla om. Og når hu seie det (eller kem så helst) så kjenne eg at det knytte seg. Ok tenke eg, eg får vel det, la vær å skriva om det meine eg.

Og det e det så kjennetegne oss litt forknytte undergripere. Der e liksom ingenting med oss. Me krype inn i oss sjøl med ein gang me møte bittelitt motstand. Me står opp for de svake heilt te de sterke seie ‘kutt ut’. Me skifte meining oftare enn onnebukser, og me e liga stabile og prinsippfaste som ein vinglete tandemsykkel i ein berg og dalbane .

Og det at du e litt sånn forknytt, gjør deg te ein undergripar. Me prøve oss ikkje på någen ting. At me fra naturen si sia, ofta e litt bedagligt anlagt, hjelpe heller ikkje. Me tar ikkje tak i ting.

Hvis me krype under dynå, og for ein gangs skyld gjør någen tafatte forsøk på kos, så e me oversensitive for reaksjonen me møte. Blir me avvist så går det minst 3 måneder før me prøve oss igjen. Me vil jo ikkje vær te bry eller plaga andre, spesielt ikkje de så e rundt oss heila tiå.

Me tar som sagt ikkje tak i ting, e der ei hylla som ska skrus opp, eller dekk så ska byttas, så blir det ikkje gjort sånn heilt uten videre. ‘Eg elske menn som bare kjøre på og får på plass ting’ seie samboeren min. Eg gjer nar ikkje ofta grunn te den type elsking. Men klart, e det te bry for nar at eg ikkje gjør någe ferdigt, så gjør eg det ferdigt. Å sleppa å vær te bry e någe så alltid vinne over bedagligheten.

Og akkurat det der. Det å vær te bry e någe me virkeligt hate. Me tar aldri kontakt med andre sånn heilt uten videre. Me begynne aldri å flørte. Me tafse aldri på andre. Å gi ein klem heilt ut av det blå e utenkeligt. Me kan jo, og vil jo, bli oppfatta som brysomme hvis me gjør det.

Å gi fra oss plassen i ein kø, å sleppa innpå bilar så har vikeplikt for oss, å åpna dørå for andre, å vær høflige og konfliktsky, å sei ja når me egentlig meine nei, det e sånne ting me elske og som e sterke drivere i livet vårt.

Me blir aldri ledere, me eige ingen egenskaper så kan gjør oss te alfahannar. Me tåle ingenting. Det minsta snev av kritikk gjør at me krype inn i oss sjøl. Og me blir någen små forknytte mennesker.   

Og nå seie hu at me må gå og legga oss, og då gjør eg det. Sjøl om eg har lyst te å skriva mer.