19. aug, 2017

De Noble, Snobber og Wannabe snobber

Eg hadde i utgangspunktet tenkt å skriva om snobbar. Men egentligt så e di mindre spennande enn wannabe snobbane, så eg må skriva om heile blæregjengen tenke eg. Men før eg begynne så e det best å dela opp hierarkiet, få greiene satt i de rette hyllene.

Øverst i hirakiet trone de noble, de adlige, de så har hatt ein naturlige oppdragelse te å bli fisefornemme, overlegne, hovmodige blærer. Eksempler på det e adel, som me dessverre ikkje har. Istedenfor har me mennesker som Reksten, Mohn, Witzøe, Gamlemshaug Andresen, Drønen Møgster og mange andre med møje flottare navn enn våre. De har ikkje någe behov for å stikka seg fram i verden og vær besserwissere. De e seg sjøl nok, og holde seg stort sett med sine egne. Eg har møje respekt for disse folkå, og kjenne meg liten når de e i samme lokalet så meg. Og de ser, med den største selvfølge, ner på de der nyrike snobbane så står under de i hakkeordenen.

Snobbane e de som e på vei opp. Som i løpet av någen generasjoner komme te å hørre te de noble, ekta blærene. På egenhånd har de klart å læra seg opp te å bli fisefornemme, overlegne, hovmodige mennesker. De stikke ofta nasen sin fram, og har god grunn te det. De har skaffa seg rikdommen sin på egen hånd og har studert og lært seg møje om de rette fisefine snobbetingå. Disse ska me og respekt for, sjøl om me aldri kan bli venner med de. Eksempler e Øystein Stray-Spetalen, Arne Larsen Økland, Christen Sveaas, Stein Erik Hagen og John Fredriksen (mulig Fredriksen sine døtre havne på nivået over). De har lagt ner møje arbeid og tid i å lære seg snobbegreiene. Kan møje om merkeklær, vinar og andre fisefine snobbeting. Og de tar seg gjerna ein dagstur med privatfly i 4 timar for å få litt sol på kroppen, eller kjøpa lunch på ein spesielle restaurant så de vett om. De like å visa seg fram. Og de elske å blæra seg når de har med vanlige mennesker å gjør, og hakke villig vekk på oss adle.

Wannabe snobbane e de som e omtrent heilt utålelige. Det e de som kanskje e litt rike, eller prøve å gi inntrykk av at de e det. De har ett intenst ønske om å hørra te snobbeklanen. Og overdrive snobbingå si så møje at det kan vær vanskeligt å føra ein normale samtale med de.

De e, som du forstår, utrolig vanskelige å forholda seg te. De e for late te å bygga kunnskap, det vil sei kunnskap om adle de rette snobbetingå. Juvelar, klær, møbler, mat, vin, fine cognacer og sånne ting. Men de kan bittelitt, og den der bittelitte kunnskapen bruke de i tide og utide sånn at de kan blæra seg mest mulig. Og de tror de kan sleppa unna med det. Av og te så blir de gjønåskuå, og då blir de tause.

De kjøpe dyre klær, som e heilt usmakelige, og de kjøpe aldri någe så e på salg, eller ber om å få ein bedre pris. Prisen e nemeligt ein viktige del av wannabe snobbingå. Ein snobb kjøpe og dyre men smakfulle klær. Og kan skryta av at de betalte 6000,- for skonå, men understreker samtidigt at de egentlig kosta 8000,-.

Wannabe snobben kan kjøpa dyre vinar pga navnet, men vett ingenting om årgangen, og den kan vær heilt elendige. Og folk så har greia på det ler når de får hørra om ka de har kjøpt og kor møje de betalte. Dette i motsetning te ein ekta snobb. Ein ekta snobb kan ka tid så helst begynna å diskutera årganger av ein spesielle vin så kelnerene anbefale, og gir kelneren gode råd om ka han egentlig burde anbefala og koffer ein årgang som e best.

Wannabe snobbane e vanlige å se rondt oss, me kjenne adle någen sånne, og me slite med å setta oss ner i selskaper med de og føra ein normale samtale. Stort sett ønske de 1-veis samtaler, og like kun å snakke om snobbetemaer.  Å ha respekt for disse folkå e egentligt heilt umulig.

Oss vanlige folk elske dette, å rakka ner på snobbar og wannabe snobbar, de så e øve oss i hakkeorden, sjøl om me av og te skolle ønskt at me hørte te der oppe me og.